I hele 3 år har vennskapsbyene Tromsø og Gaza samarbeidet om kulturprogrammet og til tross for å ikke kunne fysisk møtes. "En av gangene ble sågar muren som skilte oss klatret på og overvunnet. Sirkus vant over betong-bare for et øyeblikk, men til varig inspirasjon for fortsettelse." skriver leder Bente Reibo i programmet.

Det viktigste sceneverktøyet som ble brukt var 4 høye smale vegger som fra tid til annen ble skilt og satt sammen og minnet om muren på vestbredden. Mange av tekstene i stykkene var srkevet av ungdom fra Gaza, og fremført av de norske skuespillerne. Filmsnutter fra ungdom i Gaza, tenkende fra stranden eller i krigslek i ruinene kom tidvis inn i stykket. Hele premieren ble også direkte overført til Gaza.

Gaza-uka ellers var preget av seminarer, foredrag, utstillinger, rollespill og filmvisninger.

Fra stykket: She is my..

In the beinning she called me baby, "is she my one?"               No, she´s not.

I really love everything about her. Is she my sweatheart?        No, she´s not.

I can remember everything about her.

I can remember her food...

I can also remember her advices for me when I was little.

"Is she my mother?"                                                              No, she not.

White dress and adorable big eyes, I say I do.

I stand up in a hospital, waiting to see my child.

I can understand, "Is she my wife?"                                       No, she not. 

She is not your wife, not your mother and not your sweetheart, she has a few things of the tree of them, but she is non of them. The letters of her name are curved in the secrets of everybody´s heart.

She is my land, my feelings and my everything. " (Et redigert utdrag av en lengre tekst av Yaz Eweidat, 16 år, Ramallah)